Brevet til Hebreerne
Kapittel 10
Kristi fullkomne offer
(Salme 40:1–17)
1 For loven er bare en skygge av de gode tingene som skulle komme, ikke realitetene i seg selv. Den kan aldri, ved de samme ofrene som tilbys år etter år, gjøre dem fullkommen som kommer nær.
2 Hvis den kunne det, ville ikke ofringene da ha opphørt? For tilbederne ville ha blitt renset en gang for alle, og ville ikke lenger ha følt skyld i samvittigheten for sine synder.
3 I stedet er disse ofrene en årlig påminnelse om synder,
4 fordi det er umulig for blod fra okser og geiter å ta bort synder.
5 Derfor, da Kristus kom til verden, sa Han:
«Gaver og offer ønsket Du ikke,
men et legeme beredte Du for Meg.
6 Av brennoffer og syndoffer hadde Du ingen glede.
7 Da sa Jeg: Her er Jeg, det står skrevet om Meg i bokrullen:
Jeg er kommet for å gjøre Din vilje, Gud.»
8 I avsnittet ovenfor sier Han: «Gaver og offer, brennoffer og syndofre ønsket Du ikke, og Du hadde ikke noe glede i dem» selv om de ofres i henhold til loven.
9 Så legger Han til: «Her er Jeg, Jeg er kommet for å gjøre Din vilje.» Han tar bort det første for å etablere det andre.
10 Og ved den viljen er vi blitt helliget en gang for alle ved ofringen av Jesu Kristi legeme.
11 Dag etter dag står hver prest for å tjene og bære frem de samme ofrene igjen og igjen, som aldri kan ta bort syndene.
12 Men da denne presten for alltid hadde ofret ett eneste offer for syndene, satte Han seg ved Guds høyre hånd.
13 Siden den tid har Han ventet på at Hans fiender skal bli gjort til skammel for Hans føtter,
14 for med ett eneste offer har Han fullkommengjort dem som blir helliget til evig tid.
15 Den Hellige Ånd vitner også for oss om dette. Først sier Han:
16 Dette er pakten Jeg vil slutte med dem etter de dager, sier Herren.
«Jeg vil legge Mine lover i deres hjerter og skrive dem inn i deres sinn.»
17 Så legger Han til:
«Deres synder og lovløse handlinger vil Jeg ikke minnes mer.»
18 Og der tilgivelsen er gitt, er det ikke lenger noe behov for syndoffer.
En oppfordring til å holde ut
(Judas 1:17–23)
19 Derfor, brødre, siden vi har frimodighet til å gå inn i Det aller Helligste ved Jesu blod,
20 på den nye og levende vei som er åpnet for oss gjennom forhenget, det er Hans legeme,
21 og siden vi har en stor prest over Guds hus,
22 så la oss da komme nær med et oppriktig hjerte, i troens fulle visshet, og ha våre hjerter renset fra en dårlig samvittighet og våre legemer vasket med rent vann.
23 La oss holde urokkelig fast på det håp vi bekjenner, for Han som gav løftet er trofast.
24 Og la oss se på hvordan vi kan oppmuntre hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.
25 La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har gjort det til en vane, men la oss oppmuntre hverandre, og det desto mer når dere ser at dagen nærme seg.
26 Hvis vi med overlegg fortsetter å synde etter at vi har lært Sannheten å kjenne, gjenstår det ikke noe mer offer for syndene,
27 men bare en fryktfull forventning om dom og en brennende ild som skal fortære alle gjenstridige.
28 Den som forkastet Moseloven, døde uten barmhjertighet etter to eller tre vitners vitnesbyrd.
29 Hvor mye hardere mener du at den som har trampet på Guds Sønn, vanhelliget paktens blod som helliget ham, og fornærmet nådens Ånd, fortjener å bli straffet?
30 For vi kjenner Ham som sa: Meg tilhører hevnen; Jeg vil gjengjelde,” og igjen: “Herren skal dømme sitt folk.”
31 Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender.
32 Husk de første dagene da dere var i lyset. I de dager utholdt dere stor konflikt i møte med lidelse.
33 Noen ganger ble dere offentlig utsatt for latterliggjøring og forfølgelse; andre ganger led dere sammen med dem som ble behandlet slik.
34 Dere hadde empati med dem som satt i fengsel og godtok med glede inndragning av eiendommen deres, vel vitende om at dere selv hadde en bedre og permanent eiendom.
35 Så kast ikke bort din frimodighet, for den har stor belønning.
36 Dere trenger tålmodighet, slik at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan motta det Han har lovet.
37 For,
«Om en liten stund, kommer Han som skal komme og Han skal ikke dryge.
38 Men Min rettferdige skal leve ved tro; men hvis han trekker seg tilbake,
vil Jeg ikke ha noen glede i ham.»
39 Men vi er ikke av dem som trekker oss tilbake og går fortapt, men av dem som tror og bevarer vår sjel.