Apostlenes Gjerninger
Kapittel 4
Peter og Johannes foran rådet
1 Mens Peter og Johannes talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og saddukeerne bort til dem,
2 og de var svært urolige over at de underviste folket og i Jesus forkynte de dødes oppstandelse.
3 De grep Peter og Johannes, og fordi det var blitt kveld, satte de dem i varetekt til neste dag.
4 Men mange som hørte Ordet, kom til tro, og tallet på menn vokste til omkring fem tusen.
5 Dagen etter samlet de lederne, de eldste og de skriftlærde seg i Jerusalem,
6 sammen med ypperstepresten Annas, Kaifas, Johannes, Alexander og mange andre fra yppersteprestens familie.
7 De fikk Peter og Johannes hentet inn og begynte å spørre dem: «Med hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde dere dette?»
8 Da sa Peter, fylt av Den Hellige Ånd, til dem: «Folkets herskere og eldste!
9 Når vi i dag blir forhørt for en velgjerning mot en mann som var lam, for å finne ut hvordan han ble helbredet,
10 la da dette bli kjent for dere alle og for hele Israels folk: Det er ved Jesu Messias, nasareerens Navn, som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står helbredet for dere øyne.
11 Denne Jesus er
‘steinen dere bygningsmenn forkastet,
men som har blitt hjørnesteinen.’*
12 Det finnes ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet Navn under himmelen gitt til mennesker som vi kan bli frelst ved.»
Ikke tale i Jesu Navn
13 Da de så frimodigheten til Peter og Johannes og skjønte at de var ulærde, vanlige menn, undret de seg og visste at mennene hadde vært sammen med Jesus.
14 Og da de så mannen som var blitt helbredet stå der sammen med dem, hadde de ikke noe svar å gi.
15 Så beordret dem å forlate rådet og diskuterte så sammen.
16 «Hva skal vi gjøre med disse mennene?» de spurte. «Det er klart for alle som bor i Jerusalem at et åpenbart mirakel har skjedd gjennom dem, og vi kan ikke benekte det.
17 Men for å hindre at dette budskapet spres videre blant folket, må vi advare dem om ikke å snakke til noen i dette Navnet.»
18 Så kalte de dem inn igjen og befalte dem at de ikke måtte tale eller undervise i det hele tatt i Jesu Navn.
19 Men Peter og Johannes svarte: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud.
20 For vi kan ikke slutte å snakke om det vi har sett og hørt.»
21 Etter ytterligere trusler lot de dem gå. De kunne ikke finne noen måte å straffe dem på, fordi hele folket æret Gud for det som hadde skjedd.
22 Mannen som ble helbredet på mirakuløst vis, var jo over førti år gammel.
De troendes bønn
(Salme 2:1–12)
23 Da de ble løslatt, vendte Peter og Johannes tilbake til sine egne og fortalte alt som yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24 Da de troende hørte det, løftet de samstemt sin røst til Gud og sa. «Herre, Du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.
25 Du talte ved Den Hellige Ånd gjennom munnen til Din tjener, vår far David:
‘Hvorfor raser nasjonene
og folkets planer forgjeves?
26 Jordens konger trer fram
og herskerne samlet seg mot Herren
og mot Hans Salvede.’
27 Dette er den byen hvor Herodes og Pontius Pilatus konspirerte med hedningene og Israels folk mot Din hellige tjener Jesus, som Du salvet.
28 De utførte det som Din hånd og vilje på forhånd hadde bestemt skulle skje.
29 Og nå, Herre, hold øye med truslene deres, og la dine tjenere tale Ditt Ord med full frimodighet,
30 så Du rekker ut Din hånd for å helbrede og gjøre tegn og under ved Din hellige tjener Jesu Navn.»
31 Etter at de hadde bedt, skalv møteplassen deres, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd og talte Guds Ord med frimodighet.
Alle ting felles
(Apostlenes gjerninger 2:42–47)
32 Mengden av troende var ett i hjerte og sjel. Ingen hevdet at noen av eiendelene var hans egne, men de delte alt de eide.
33 Med stor kraft fortsatte apostlene å gi sitt vitnesbyrd om Herren Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle.
34 Det var ingen trengende blant dem, for de som eide jord eller hus, solgte eiendommen sin, og kom med inntektene fra salget,
35 og la dem for apostlenes føtter som delte ut til enhver ettersom de hadde behov.
36 Josef, en levitt fra Kypros, som apostlene kalte Barnabas som betyr oppmuntringens sønn,
37 solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.