Apostlenes Gjerninger
Kapittel 27
Paulus seiler til Roma
1 Da det ble bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlevert til en offiser ved navn Julius, som tilhørte det keiserlige regiment.
2 Vi gikk om bord på et skip fra Adramyttium som skulle seile til havner langs kysten av Asia, og vi la ut på havet. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.
3 Dagen etter gikk vi i land i Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig, og lot ham besøke vennene sine og nyte godt av deres gjestfrihet.
4 Etter å ha dradd derfra, seilte vi i le for Kypros fordi vinden var mot oss.
5 Og da vi hadde seilt over det åpne hav utenfor kysten av Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
6 Der fant offiseren et skip fra Alexandria som seilte til Italia og satte oss om bord i det.
7 Etter å ha seilt sakte i mange dager, kom vi utenfor Knidus. Da vinden hindret oss, seilte vi i le av Kreta, overfor Salmone.
8 Etter at vi hadde beveget oss langs kysten med vanskeligheter, kom vi til et sted som heter Godhavn, nær byen Lasea.
9 Nå var det gått lang tid, og reisen var allerede blitt farlig fordi det var etter fasten. Så Paulus rådet dem:
10 «Menn, jeg kan se at vår reise vil bli fylt med katastrofer og store tap, ikke bare for å skip og last, men også for våre egne liv.»
11 Men i motsetning til Paulus’ råd, ble offiseren overtalt av losen og eieren av skipet.
12 Siden havnen var uegnet å overvintre i, bestemte flertallet seg for å seile videre, hvis de på en eller annen måte kunne nå Phoenix for å overvintre der. Phoenix var en havn på Kreta vendt mot både sørvest og nordvest.
Stormen til sjøs
(Jona 1:4–10)
13 Da det begynte å blåse en mild sønnavind, mente de at de kunne fortsette. Så de lettet anker og seilte nær land langs kysten av Kreta.
14 Men det tok ikke lang tid før en syklon kalt Eurakylon feide inn over øya.
15 Ute av stand til å gå mot vinden ble skipet fanget opp. Så vi ga etter og lot oss drive med.
16 Da vi passerte i le av en liten øy kalt Klauda, klarte vi så vidt å sikre livbåten.
17 Etter å ha heist det opp, brukte mannskapet tau for å feste skipet. Og i frykt for at de skulle gå på grunn på sandstrendene til Syrtis, senket de seilene og drev med sjøen.
18 Vi ble kastet så voldsomt av været at dagen etter begynte mennene å kaste lasten over bord.
19 Den tredje dagen kastet de skipets utstyr over bord med egne hender.
20 Da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og den store stormen fortsatte å ramme oss, forlot vi alt håp om å bli reddet.
21 Etter at mennene hadde gått lenge uten mat, reiste Paulus seg blant dem og sa: «Menn, dere skulle ha fulgt mitt råd om ikke å seile fra Kreta. Da ville dere ha avverget denne katastrofen og tapet.
22 Men nå oppfordrer jeg dere til å holde motet oppe, for dere vil ikke oppleve noe tap av liv, men bare av skipet.
23 For i natt stod en engel, fra den Gud som jeg tilhører og tjener, ved siden av meg
24 og sa: «Vær ikke redd, Paulus! du skal stå fram for Keiseren. Og se, Gud har gitt deg livet til alle som seiler med deg.’
25 Så ta mot til deg, menn, for jeg tror Gud at det skal skje akkurat som Han sa til meg.
26 Men vi kommer til å gå på grunn på en øy.»
Forliset
27 Den fjortende natten drev vi fortsatt omkring i Adriaterhavet. Ved midnatt merket sjømennene at de nærmet seg land.
28 De loddet og fant at vannet var tjue favner dypt. Da de kom litt lenger, loddet de enda en gang og nå var det på femten favner.
29 I frykt for at vi skulle gå på grunn på steinene, slapp de fire ankere fra akterenden. og ventet på at skulle bli dag.
30 I mellomtiden forsøkte sjømennene å rømme fra skipet. De lot som de senket ankere fra baugen, og slapp livbåten ned i sjøen.
31 Men Paulus sa til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir med skipet, kan dere ikke bli reddet.»
32 Så klippet soldatene tauene til livbåten og satte den i drift.
33 Helt til daggry oppfordret Paulus dem alle til å spise: «I dag er den fjortende dag i konstant spenning, uten å spise noe.
34 Så for deres egen skyld ber jeg dere innstendig om å spise noe, for ikke et eneste hår på hodet deres vil gå tapt.»
35 Etter at han hadde sagt dette, tok Paulus brød og takket Gud foran dem alle. Så brøt han den og begynte å spise.
36 De ble alle oppmuntret og tok til seg mat.
37 I alt var vi to hundre og seks og sytti mennesker på skipet.
38 Etter at mennene hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornet i havet.
39 Da dagslyset kom, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en sandstrand, hvor de bestemte seg for å sette skipet på grunn hvis de kunne.
40 De skar bort ankrene og lot dem ligge i sjøen mens de løsnet tauene som holdt rorene. Så løftet de forseilet for vinden og tok seg til stranden.
41 Men fartøyet traff en sandbanke og gikk på grunn. Baugen satt fast og ville ikke bevege seg, og hekken ble brutt opp av bølgene.
42 Soldatene planla å drepe fangene slik at ingen av dem skulle svømme til frihet.
43 Men offiseren, som ønsket å skåne Paulus sitt liv, hindret planen deres. Han befalte at de som kunne svømme til å hoppe over bord først og komme seg til land.
44 Resten skulle følge etter på planker og forskjellige deler av skipet. På denne måten ble alle brakt trygt til land.