Johannes Åpenbaring
Kapittel 6
Det første seglet: Den hvite hesten
1 Og jeg så Lammet åpnet et av de syv seglene, og jeg hørte en av de fire livsvesener si med en tordnende røst: «Kom!»
2 Så jeg så en hvit hest, og dens rytter holdt en bue. Og han fikk en krone, og han red ut med seier for å seire.
Det andre seglet: Krig
3 Og da Lammet åpnet det andre seglet, hørte jeg det andre livsvesenet vesen si: «Kom!»
4 Så gikk en annen hest ut. Den var knallrød, og dens rytter fikk tillatelse til å ta freden bort fra jorden og få menneskene til å drepe hverandre. Og han fikk et stort sverd.
Det tredje seglet: Hungersnød
5 Og da Lammet åpnet det tredje seglet, hørte jeg den tredje livsvesenet si: «Kom!»
Da så jeg og en svart hest, og rytteren holdt en vekt i hånden sin.
6 Og jeg hørte noe som hørtes ut som en røst blant de fire livsvesenene som sa: «En liter hvete for en denar og tre liter bygg for en denar, men oljen og vinen skal du ikke skade .»
Det fjerde seglet: Døden
7 Og da Lammet åpnet det fjerde seglet, hørte jeg stemmen til det fjerde livsvesenet si: «Kom!»
8 Da så jeg og en blekgrønn hest. Rytterens navn var Døden, og dødsriket fulgte like etter. Og de ble gitt makt over en fjerdedel av jorden til å drepe med sverd, ved hungersnød, ved pest og med jordens ville dyr.
Det femte seglet: Martyrene
9 Og da Lammet åpnet det femte segl, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt drept for Guds Ords skyld og for det vitnesbyrd de hadde holdt.
10 Og de ropte med høy røst: Hvor lenge, Herre, Du hellige og sanne, før Du hevner vårt blod og dømmer dem som bor på jorden?
11 Da fikk hver av dem en hvit kappe og ble bedt om å hvile en liten stund til, inntil hele tallet av deres medtjenere og deres brødre, ble drept, akkurat som de selv var blitt drept.
Det sjette seglet: Terror
12 Og da jeg så Lammet åpne det sjette segl, kom det et stort jordskjelv, og solen ble svart som sekk av geitehår, og hele månen ble blodrød,
13 og himmelens stjerner falt til jorden som umodne fiken som faller fra et tre rystet av en sterk vind.
14 Himmelen vek bort som en bokrull som ble rullet sammen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sin plass.
15 Da gjemte jordens konger, de adelige, høvdingene, de rike, de mektige og hver slave og fri mann seg i hulene og blant fjellklippene.
16 Og de sa til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss fra ansiktet til Han som sitter på tronen, og for Lammets vrede.
17 For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan stå imot den?»