Paulus brev til Romerne
Kapittel 9
Paulus’ bekymring for jødene
1 Jeg sier sannheten i Kristus; Jeg lyver ikke, som også min samvittighet vitner i Den Hellige Ånd.
2 Jeg har dyp sorg og ustoppelig angst i mitt hjerte.
3 For jeg kunne ønske at jeg selv ble forbannet og utryddet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mitt eget kjøtt og blod,
4 Israels folk. Deres er adopsjonen som sønner; deres guddommelig herlighet og paktene; deres er loven, tempeltilbedelsen og løftene.
5 Deres er patriarkene, og fra dem kommer Kristi menneskelige avstamning, som er Gud over alle, evig verdig til pris! Amen.
Guds suverene valg
(1. Mosebok 25:19–28; Malaki 1:1–5)
6 Det er ikke som om Guds Ord har sviktet. For ikke alle som stammer fra Israel er Israel.
7 Heller ikke fordi de er Abrahams etterkommere, er de alle hans barn. Tvert imot: «Gjennom Isak vil din ætt bli regnet med.»
8 Så det er ikke kjødets barn som er Guds barn, men det er løftets barn som regnes som avkommere.
9 For dette er hva løftet sa: «Til fastsatt tid skal jeg komme tilbake, og Sara skal få en sønn.»
10 Ikke bare det, men Rebekkas barn ble unnfanget av én mann, vår far Isak.
11 Men før tvillingene ble født eller hadde gjort noe godt eller ondt, for at Guds utvelgelse og plan skulle bli stående,
12 ikke ved gjerninger, men av Ham som kaller, ble hun fortalt: «Den eldste skal tjene den yngste.»
13 Som det står skrevet: «Jakob elsket Jeg, men Esau hatet Jeg.»
14 Hva skal vi da si? Er Gud urettferdig? Absolutt ikke!
15 For Han sier til Moses:
«Jeg vil forbarme Meg over den Jeg forbarmer Meg over,
og Jeg vil ha medlidenhet med den Jeg har medlidenhet med.»
16 Så det avhenger ikke av menneskets ønske eller anstrengelse, men på Guds barmhjertighet.
17 For Skriften sier til Farao: «Jeg har reist deg opp til nettopp dette, for at Jeg skal vise Min kraft i deg, og for at Mitt Navn skal bli forkynt over hele jorden.»
18 Derfor er Gud barmhjertig mot hvem Han vil, og Han forherder hvem Han vil forherde.
19 En av dere vil da si til meg: «Hvorfor finner Gud fortsatt skyld? For hvem kan motstå Hans vilje?»
20 Men hvem er du, menneske, som taler mot Gud? Kan den som er dannet si til Ham som har formet han? «Hvorfor har Du laget meg slik?»
21 Har ikke pottemakeren rett til å lage av samme leirklump ett kar til spesielle anledninger og et annet til felles bruk?
22 Hva om Gud, som hadde til hensikt å vise Sin vrede og gjøre Sin makt kjent, med stor tålmodighet bar over med vredens kar, som var formet til ødeleggelse?
23 Hva om Han gjorde dette for å gjøre Sin herlighets rikdom kjent for Sine barmhjertighets kar, som Han på forhånd beredte til herlighet,
24 inkludert oss, som Han har kalt ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?
25 Som Han sier i Hosea:
«Jeg vil kalle dem ‘Mitt folk’ som ikke er Mitt folk,
og jeg vil kalle henne ‘Min elskede’ som ikke er min elskede»*
26 og,
«Det vil skje at på samme sted hvor det ble sagt til dem:
‘Dere som ikke er Mitt folk’
vil de bli kalt
‘den levende Guds sønner.’»
27 Jesaja roper om Israel:
«Selv om israelittenes tall er som havets sand,
vil bare restene bli reddet.
28 For Herren skal fullbyrde sin dom på jorden
grundig og bestemt.»
29 Det er akkurat som Jesaja forutsa:
«Hvis ikke Herren, Allhærs Gud, hadde etterlatt oss etterkommere,
ville vi ha blitt som Sodoma,
vi ville ha lignet Gomorra.»
Israels vantro
30 Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke søkte rettferdighet, har oppnådd den, rettferdigheten som er ved tro;
31 men Israel, som søkte rettferdighetens lov, har ikke oppnådd den.
32 Hvorfor ikke? Fordi de søket ikke ved tro, men som om det var ved gjerninger. De snublet over snublesteinen,
33 som skrevet er:
«Se, jeg legger i Sion en snublestein
og en stein til anstøt;
og den som tror på Ham
vil aldri bli gjort til skamme.»