Profeten Daniel
Kapittel 10
Daniels syn ved Tigris
1 I det tredje året av Kyros, kongen av Persia, ble et budskap åpenbart til Daniel, som ble kalt Beltsasar. Budskapet var sant, og det gjaldt en stor konflikt.* Og forståelsen av budskapet ble gitt ham i et syn.
2 I de dager sørget jeg, Daniel, i tre hele uker.
3 Jeg spiste ingen rik mat, det kom ikke inn kjøtt eller vin i min munn, og jeg salvet meg ikke med olje før de tre ukene var til ende.
4 På den tjuefjerde dag i den første måneden, mens jeg stod på bredden av den store elven, Tigris,
5 løftet jeg mine øyne, og se, det var en mann kledd i lin, med et belte av fint gull fra Ufas rundt livet hans.
6 Hans kropp var som beryll, hans ansikt som glimt av lyn, hans øyne som flammende fakler, hans armer og ben som skinnet av polert bronse, og hans stemme som lyden av en mengde drønn.
7 Bare jeg, Daniel, så synet; mennene med meg så det ikke, men en stor redsel falt over dem, og de løp og gjemte seg.
8 Så jeg ble alene og så på dette store synet. Ingen styrke var igjen i meg; ansiktet mitt ble dødsblekt, og jeg var maktesløs.
9 Jeg hørte lyden av Hans Ord, og mens jeg lyttet, falt jeg i en dyp søvn med ansiktet mot jorden.
10 Plutselig rørte en hånd meg og fikk meg til å skjelve på hender og knær.
11 Han sa til meg: «Daniel, du er en mann som er svært dyrebar. Overvei nøye Ordene jeg skal si til deg. Stå opp, for nå er jeg sendt til deg.»
Og da han hadde sagt dette til meg, reiste jeg meg skjelvende.
12 «Vær ikke redd, Daniel,» sa han, «for fra den første dagen du hadde tenkt å forstå og ydmyke deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg har kommet som svar på dem.
13 Men fyrsten av kongeriket Persia stod imot meg i tjueen dager. Så kom Mikael, en av de øverste fyrstene, for å hjelpe meg, for jeg var blitt igjen der sammen med kongene i Persia.
14 Nå er jeg kommet for å forklare deg hva som skal skje med ditt folk i de siste dager, for synet gjelder de dager.»
15 Mens han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs.
16 Og plutselig rørte en som lignet en mann ved mine lepper, og jeg åpnet munnen og sa til den som stod foran meg: «Herre, på grunn av synet er jeg overveldet av angst, og jeg har ingen styrke.
17 Hvordan kan jeg, din tjener, tale med deg, min herre? Nå har jeg ingen krefter, og det er ingen pust igjen i meg.»
18 Igjen rørte han ved meg og styrket meg. «Vær ikke redd, du som er høyt elsket,» sa han. «Fred være med deg! Vær sterk frimodig og vær veldig sterk!»
Mens han talte med meg, ble jeg styrket og sa: «Tal, min herre, for du har styrket meg.»
19 «Vet du hvorfor jeg har kommet til deg?» sa han. «Jeg må straks vende tilbake for å kjempe mot prinsen av Persia, og når jeg har dratt ut, se, da kommer prinsen av Hellas.
20 Men først vil jeg fortelle dere det som er skrevet inn i Sannhetens bok. Likevel har ingen mot til å støtte meg mot disse, bortsett fra Mikael deres fyrste.