Profeten Jona
Kapittel 4
Jonas’ vrede over Herrens barmhjertighet
1 Men Jona ble veldig misfornøyd, og han ble sint.*
2 Så bad han til Herren og sa: «Herre, er det ikke dette jeg sa mens jeg ennå var i mitt eget land? Det var derfor jeg var så rask med å flykte mot Tarsis. Jeg visste at Du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunnhet, og en som gjerne ombestemmer seg fra å sende katastrofe.
3 Og nå, Herre, ta mitt liv fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.»
4 Men Herren svarte: «Har du rett til å bli sint?»
5 Så forlot Jona byen og satte seg øst for den, hvor han laget seg et ly og satte seg i skyggen for å se hva som skulle skje med byen.
6 Da lot Gud Herren et kikajontre vokse opp over Jonas til å skygge over hans hode, så han kunne bli fri sitt mismot; og Jonas gledet seg med stor glede over kikajontreet
7 Da daggry kom dagen etter, lot Gud en orm angripe planten slik at den visnet.
8 Da solen gikk opp, sendte Gud en brennende østenvind, og solen stakk Jonas hode, så han ble matt og ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Men Gud sa til Jonas: Er det med rette din vrede er opptent for kikajontreets skyld? Han svarte: Ja, med rette er min vrede opptent, jeg er sint nok til å dø!
10 Men Herren sa: «Du brydde deg om planten, som du verken stelte eller fikk til å gro. Den sprang opp på en natt og gikk til grunne på en natt.
11 Skal Jeg da ikke bry Meg om den store byen Ninive, som har mer enn 120 000 mennesker som ikke kan kjenne sin høyre hånd fra venstre, og mye storfe også?»
v1* Eller det var overmåte ondt for Jona, og han ble sint